Hvor ofte er det man tar seg i å sitte å stønne når man smaker en vin? Jo, når man smaker noe av det ypperste Frankrike har å by på, kan det skje. Ikke er den så dyr heller, faktisk. Møt våren i glasset.

Jeg er kommet i en alder der det subtile er tiltrekkende. Det som lokker deg inn i en finslig verden med filigransaktige smaker. Og når det sitter, så sitter det der så ettertrykkelig. Få eller ingen er så gode til dette som franskmennene med sine viner. 

Noen av de beste vinene fra Frankrike, de beste hvite, kanskje, er underlig fruktløse. Her er det ingen dryppende eksotisk frukt som kan være greit å ha på en vinbar eller rundt et basseng i syden. I stedet kan de ha blomsterprakt på duft som lokker deg inn som en bie på jakt etter nektar. Så får du akkurat det du trenger når du er innenfor. Et hint av noe herlig. Et streif av noe som kan minne om sødme, men som bare kanskje er det. Fordi den er balansert av en friskhet og litt salt og stein i underkant.

Sancerre og områdene rundt i Loire-dalen kan fortsatt lage slike viner. De perfekt balanserte, til og med av denne Sauvignon Blanc-druen som jeg vanligvis ikke er noen stor fan av. Hvorfor? Den smeller til med litt skarpe, urteaktige aromaer som av og til skjærer over i gress og kattepiss. Who needs it? som man sier på nynorsk.

Nei, vi trenger ikke det. I hvert fall ikke gjør jeg det. Men hva om man tar denne druen og perfeksjonerer den til fullkommenhet? Hvor vi skreller vekk de odde odørene og smakene og blir ledet inn i den subtile smaksverdenen hvor det vi får er et hint av konvall og hvite blomster, som så går over i en svakt hintet steinfrukt. Melon? Eller er det en nøytral pære eller stikkelsbærsmak langt bakom der? Det er egentlig vanskelig å lage et smaksnotat når alt henger sammen med alt på denne superbe måten.

Det var derfor jeg satt og stønnet. Minst tre ganger over et kveldsmåltid bestående av laksecarpaccio, parmesan, feldtsalat (for litt bitterhet og sødme) og olivenolje. Dette er jo en rett med masse proteiner og fett og noe salt. Som lokker frem det som måtte være av sødme i enhver tørr hvitvin. Merk deg det. Du kan drepe en vin bare med en feil ingrediens i maten. Som regel vil den bestå av sødme. To teskjeer honning i marinaden, og vinen ville ha dødd i et syrebad i din munn. Sånn er det.

Alphonse Mellot som lager Sancerre La Moussière, har holdt på siden 1513, og har i løpet av disse årene ervervet seg en smule erfaring, må man nok si.

Selv om også Sancerre-vinene er blitt dyrere med årene – rundt 270-300 kroner er vanlig nå for en ordinær variant – er dette toppeksemplaret fortsatt under 400 kroner. Kr 396 for å være nøyaktig. Det er den verdt i min verden.