De fleste har erfart det. Du har smakt på en vin du syntes var kjempegod og så vil du prøve å gjenskape den opplevelsen. Men vinen smaker helt annerledes. Og du blir skuffet. Men hverken du eller omgivelsene er konstant. Her får du deler av forklaringen.

Ukens tema: Ambient lukt

Mange er simpelthen ikke klar over hvor relativ en smaksopplevelse er. De gamle grekerne hadde en filosofi for dette: Man kan ikke stige ned i samme elv man en gang steg opp fra. Du er forandret. Elven er forandret. Alt er forandret. Intet vil noensinne være det samme som det var. Endring er det eneste konstante.

Og når det gjelder nettopp Hellas kommer en av de klassiske lærepengene derfra. Før i tiden var det mange reisende som hadde sittet på en Taverna på en øy i Egeerhavet. De hadde hatt lukten av tørket gress, pinjekjerner, varm sjø og litt bouzouki-musikk som kilet dem bak ørene. Kanskje var de til og med forelsket. Kvelden var fløyelsmyk og varm. Hjemme i Norge var det nok en kaldfront med sommerregn som hadde angrepet landet. All mulig grunn til å kose seg med både måltidet på tavernaen og vinen foran seg. En retsina, kvaesmakende hvitvin, som på en måte fanget opp i seg alt rundt en. Dette må jo være en vin for Norge, tenkte man.

Men: Ved selskapsbordet hjemme og med gjester til stede som skulle få høre om den vellykkede turen og de vellykkede måltidene, ble de samme dråpene en forferdelig opplevelse. Fullstendig krasj.

Hvorfor? Vel, i tillegg til all den gode feriestemningen og den romantiske følelsen over bordet, var naturens bakgrunnslukt annerledes. Det noen kaller ambient lukt. Den lukten som kan skille land fra hverandre. Akkurat som når jeg landet på Kennedyflyplassen i New York og kunne kjenne eksoslukten fra svære amerikanske V8-motorer og storbyens mangfoldige kjøkkendufter. Og East River når man kjørte over Brooklyn Bridge til Manhattan.

Slike faktorer påvirker oss mer enn vi nok tenker over. Og hvis vi skal se nærmere på akkurat dette retsina-eksemplet, ligner den kalde, rene luften i Norge – som også har en annen temperatur, noe som får vinen til å virke syrligere – lite på den i Hellas en varm sommerdag.

Luftfuktighet spiller også en stor rolle. Og det har vi mye av i tropene. Sammen med en ambient lukt som virker søtere enn den vi har i Norge. Frukten er søt, maten er søt og krydret. Alt er søtere. Dermed fungerer ikke Chablis’en du er så glad i i Norge i disse omgivelsene. Eller champagnen uten tilsatt sukker. Det blir for syrlig og tørt. Velg da heller oversjøiske vinstiler som har mer fruktighet, inkludert musserende.

Hovedsaken er at alt forholder seg til noe annet. Omgivelsene. Ditt humør. Årstider. Farger. Musikk. Dette skal jeg komme tilbake til i ukene fremover.

Ukens vin: Gaia Thalassitis 2024

Siden vi nå har vært innom Hellas i eksemplet, har vi nå å gjøre med en vinstil som passer utmerket også i Norge. Fordi vinen kommer fra gamle, uvannede Assyrtiko-vinstokker på den sjarmerende, men vindblåste, øya Santorini like nord for Kreta. Det er bare natteduggen som gir væske til druene og der vinen blir presis, mineralsk, med epler og sitron på duft og smak.

Disse lavavinene er noe av det mest særpregede vi har og all mulig grunn til å nyte uten at forflytningen fra Hellas til Norge skaper det minste problem. Denne vinen smaker utmerket til finere gastronomi og norsk sjømat.