De to første månedene i år startet med en generell salgsnedgang på
Vinmonopolet. Årsakene er trolig flere. Grensehandel, som Vinmonopolet selv
viser til. Og trolig også en avmetning i markedet. Det er imidlertid ett land som
stiger relativt mye. Og som også leverer mye for pengene.

Det vil vise seg om nedgangen og det man tror er en avmetning i markedet vil
befeste seg og fortsette. Mye tyder på at det vi ser er en del av en bredere trend der
unge drikker mindre vin, og kanskje mindre alkohol i det hele tatt. Franske vinbønder
har virkelig fått føle den dalende interessen for middelmådige viner og mange der er i
krise.

Det vil vise seg om nedgangen og det man tror er en avmetning i markedet vil befeste seg og fortsette. Mye tyder på at det vi ser er en del av en bredere trend der unge drikker mindre vin, og kanskje mindre alkohol i det hele tatt. Franske vinbønder har virkelig fått føle den dalende interessen for middelmådige viner og mange der er i krise. Samtidig er matvanene i ferd med å legges om fra det tunge og mørke til det lyse og lettere. Noe som påvirker drikkevalget. Kjøttgryter byttes ut med salater og diverse, for å sette det litt på spissen. Det er noe Vinmonopolet lenge har forutsett og kanskje også bidratt til gjennom veldig satsing på akkurat denne typen varer. Samtidig har prisene økt kraftig over hele fjøla samtidig som kronen har vært ytterst svak. Dette har gjort europeiske viner som kjøpes i Euro mye mer kostbare. Det eneste landet som har unngått denne trenden salgsmessig i Norge er Sør-Afrika. Den lokale valutaen, Rand, er en av de få som har vært like dårlig som den norske. I tillegg er produksjonskostnadene mye lavere enn i Europa og kvaliteten har steget ekstremt mye de siste årene. Og stadig flere i Norge har fått øynene opp for vekstpotensialet. Ikke bare i Norge. I Cape Town har den tidligere områdesjefen i Norsk Sjømatråd, Trond Kostveit, satt opp et eksportselskap/importselskap kalt Dewine som satser på høykvalitets produsenter som ikke har fått sjansen i det norske markedet før nå. Nick Kershaw, Dewaldt Heyns og andre som er kjent der nede og ukjent i Norge, har funnet en salgskanal til Norge gjennom Dewine. Vinene som Dewine satser på, tilhører ikke det man vil kalle budsjettkategorien, men for ca 300 NOK er de konkurransedyktige. Spesielt når de sammenlignes direkte med hvilket nivå man får f. eks fra Bourgogne. Noe som nå er nest laveste nivå. I Sør-Afrika er de det høyeste nivået eller nest høyest. Sør-Afrika går opp hele 16 prosent i februar i år, sammenlignet med fjoråret. Libanon har også en fin salgsfremgang. Mens Italia og Frankrike – de to virkelig store – går ned 11 og 12 prosent. USA går ned hele 14 prosent. Australia ned 18 prosent. Østerrike ned 39 prosent, men Georgia er opp 40 prosent. Men fra lave salgstall i utgangspunktet, noe som gjør at litt mindre salg, gir store utslag prosentmessig. Korrigert for antall salgsdager er realnedgangen på 4 prosent (nominelt 8 prosent).

I dag har jeg konsentrert meg om vinene til Lothian i Elgin. Nyheter i bestillingsutvalget. Lothian har skotske aner, Wilson-familien i tre generasjoner i den vakre Elgin-dalen. En helt paradisisk villa troner ved en stor innsjø. Og vinene er skikkelig burgunder-stilede. Men: Den største overraskelsen er allikevel deres Riesling. Jeg synes generelt at Riesling fra andre steder enn Europa (med et lite unntak fra Clare Valley i Australia og Eden Valley) er sjabre greier. Men her har vi en fullblods, konsentrert, steinete, svakt petroleumsduftende, knastørr variant nesten på steroider, så kompakt som den er. Dette må alle Rieslingfans prøve en gang. Gjerne som blinding i Riesling-klubben! Ingen kan gjette opphavet til denne.

Burgunder-klonene, om man kan kalle deres Chardonnay’er og Pinot Noir’er det, er laget av Richard Kershaw, vinmaker som også er Master of Wine. De er fornuftig nok laget i to varianter, en fersk og frisk og umiddelbart imøtekommende vin med lite fat. Og en som er mer påkostet med mer trøkk i frukten og mer fatpreg.