Ukens viner: Carmenère

Historien vil ha det til – i hvert fall gjenfortalt i en nylig artikkel i septembernummeret av det britiske vinmagasinet Decanter – at oppdagelsen kom i 1994 med den franske ampelografen (ampelografi, læren om drueplanter og druesorter Jean-Michel Boursiquot som var hentet til Chile av noen foretaksomme vinprodusenter og som til deres overraskelse erklærte at det de trodde var Merlot i vinmarkene sine, i stor grad var Carmenère. En drue som hadde vært brukt flittig blant annet i Bordeaux-området men som forsvant omtrent 100 prosent under Phylloxera-epidemien på 1860-tallet.

Men før det hadde den nok tatt turen til Sør-Amerika sammen med andre franske druetyper, for det må være forklaringen på at man fant ut dette mer enn hundre år senere.

Jeg tror at dette var kjent før Boursiquot kom på banen, fordi jeg dro til Chile rundt 1993 sammen med vinjournalister og norske vinimportører, og allerede da gikk det sterke forlydender om at Merlot ikke var Merlot. Men den hvassere og mer tanninrike Carmenère. Eksperter på bladverk var i stand til å se forskjellen. Håkke som – det eksakte årstallet betyr mindre.

Med dette som bakteppe er det interessant å se på hva druen og vinene er blitt til i dag. På disse drøyt 30 årene har produsentene lært mye. Blant annet hvordan man kan trekke ut smak og kraft uten at alle de hvasse tanninene følger med på kjøpet og gjør dette til en munnsnurpende vinopplevelse. Ut i den andre enden kan man få viner med veldig pådrag, fatlagrede og med et langt liv foran seg. Eller mer forsiktige vinstiler til kyllingbruk og lignende. Strukturelt kan den minne litt om Cabernet Franc. Litt stram, da.

Den mest navngjetne av disse Carmenère-vinene, og i hvert fall den jeg liker best, er Carmin de Peumo fra Viña Concha y Toro. Den er både opulent og kraftig, men med nok saftighet til at det ikke bare blir en tanninbombe. Den er rik, og allerede litt lagret, slik som den siste årgangen er.. 2019 er å få i Norge.