Filmen «Somm, into the bottle» ble nylig sluppet. Her står den ene sommelieren etter den andre og forteller om hvor meningsløst det er å gi poeng til en vin. En del vinskribenter har også kastet seg på denne trenden de siste ti årene, som et slags motpunkt til Parker og Wine Spectator. Men sommelieren har en luksus som jeg som vinskribent ikke har. Han har deg som kunde og forbruker på tomannshånd. Jeg har tusenvis av lesere på mange mils avstand og det eneste som linker oss sammen er et magasin du har kjøpt eller noen signalkabler/ trådløst nettverk. Jeg kan ikke stå og se deg inn i øynene og fortelle deg alt det unike med denne vinen, hvorfor du bør kjøpe den, på to minutter. Jeg står ikke ved siden av deg og ser din reaksjon når du smaker den, for å se om du og jeg er på bølgelengde, eller om jeg må finne noe annet i en annen stil for resten av måltidet eller kanskje til og med denne retten. Jeg står ikke ved siden av deg på polet hvor vi kan drøfte om du liker barbera eller ikke.

Jeg har bare litt av din tid til å så enkelt og raskt som mulig komme med en anbefaling basert ene og alene på vinens kvalitet.

For du og jeg er fjernere fra hverandre, uten kroppsspråk, miner og fakter som gir subtile antydninger om du mener jeg har hjulpet deg på riktig vei eller ei. Jeg kan skrive lange utgreinger, nærmest noveller om hver vin, men når du skal handle på polet har ikke du tid til å lese en roman om hvordan disse ti vinene smaker og oppfører seg. Poeng er «instant messaging». Den travle hverdagens snarvei. Jeg har ti minutter på meg til toget går, da rekker jeg å handle en vinflaske eller to til helga. Pizzavin der ja, 88 poeng men koster 240,-, det er nok en god vin men litt dyr til pizzaen, 85 poeng og 145,-, that’s more like it, opp i kurven. Lørdagsbiffen, jepp, en rød Bordeaux, 87 poeng og 179,- perfekt. Da er det bare kassakøen igjen mellom toget og meg.

Det hevdes at poenggivning er meningsløst og hva smaker egentlig en vin med 92 poeng? Vel, det kommer jo an på druen, ikke poengene. Samt voksested og produksjonsteknikk. Mange journalister internasjonalt bruker «peer group», noe som er enda mer forvirrende. Eneste årsak til at man bruker «peer group» er at enkle viner får høye karakterer, og det gir deg som skribent en rekke gratisreklame. Om jeg gir 92 poeng til en 135 kroners vin kommer importøren til å bruke min omtale i kanskje mange år etterpå, for å selge den vinen. (Og du som leser vil synes jeg er totalt useriøs.) Om du da er en internasjonalt kjent skribent vil også vinprodusenten og et hav av butikker bruke omtalen din, i år etterpå. Slik blir du anerkjent. Han med høyest (les best) karakter nevnes oftest. Spesielt om man skal selge ordinær vin. Derfor er 90 poeng i dag en ordinær vin hos en rekke internasjonale skribenter og publikasjoner, og spennende viner kommer først på 95 poeng. Dette gir ekstremt lite spillerom til verdens beste viner, som det er langt færre av enn du får inntrykk av.

I Norge er det uklare «peer group» mindre normalt heldigvis. Hva er det egentlig? Er det Bordeaux som er gruppen? Er det Pauillac? Er det klassifisert Pauillac? Uklassifisert Pauillac? Médoc? Snakker vi all rosévin eller snakker vi bare fra Provence? Snakker vi Mosel? Kabinett? Wehlens vinmarker eller bare Wehlener Sonnenuhr vinmarken? Eller bredere igjen med Mittel Mosel? Bereich Bernkastel som det så fint heter? Og aner du som leser i det hele tatt hva jeg akkurat har ramset opp betyr? Vil du ha en forståelse av mine «peer groups» overhode? «Peer group» bedømming er mildt sagt uklart uten at det for hver eneste test fremgår hva som er utgangspunkt for gruppen man bedømmer etter. Personlig bedømmer jeg iboende kvalitet i vinen. Svakheten ved dette er at noen svært godt lagede men enklere viner ikke selger like mye, 84 poeng er ikke supersexy i «instant messaging verden».  Det gjør at mange ikke gidder å lese notatet og de går glipp av en frisk og velbalansert vin til en rimelig penge. Men det betyr at du kan forvente omtrent samme kompleksitet, ettersmak, lengde og balanse i to viner som begge har fått 88 poeng, uavhengig om den ene kostet 190 og den andre 300 eller om den ene er en Rioja og den andre en nebbiolo.

Selv om man bare bruker en del av 100-poeng skalaen er det fortsatt bedre enn å bare bruke de aller øverste ti, for å fremheve seg selv som skribent mer enn noe annet egentlig. Her i Norge er det ulik bruk av skalaen, men de aller fleste som bruker den bruker ned på 70-tallet. Her hjemme synes bruken oftere å reflektere forventet kvalitet i vinen enn et ønske om å ha navnet sitt med på all reklamen eller på hylleplassene på Vinmonopolet. Og kanskje er det nettopp fordi dette siste er ulovlig i Norge at poengivningen her hjemme fremstår som langt mer edruelig enn den gjør ute i verden.

God påske.