At man bør lufte endel viner er intet nytt, noen merker man litt forskjell på, noen blir mer avrundet i strukturen, mer komplekse eller mer nyanserte, mer åpne eller helst alle ovennevnte. Château Léoville Las Cases fra Saint Julien er noe av det mest knytte og lagringsdyktige som finnes. Vinene fremstår svært ofte som vesentlig yngre enn de er, og vesentlig mer lukket enn de burde være i forhold til sin alder. Her er et eksempel, en vin med 26 år på baken, 1989 Léoville Las Cases.

Pop’n pour gav en interessant duft av eksotiske krydder og solbær, noe florale toner, duften var ikke dum. Men i munn var vinen kantete, lite sammensatt, fremtredende fat og til og med noen udelikate grønne toner. Det var hele veien utvikling, spesielt på duft, alt mer eksotisk krydret, detaljert, minnet noe om Pomerol eller Mouton en periode før den ble enda mer solbær, sedertre, tobakk og mer raffinert, men kanskje mindre flørtende og innsmigrende. På duft var den rimelig storslagen hele veien, men i munn skjedde det dramatiske endringer. Etter en times tid forsvant det grønne og rustikke, fortsatt kantete men det var tilkommet langt mer frukt og den ble mer helhetlig.

Etter to timer kom kroppen og strukturen endelig sammen til en helhet, fortsatt noe tight men frukten pakket inn en nå langt mer polert struktur på en om ikke sømløs måte, så langt mer elegant. Munnfølelsen tok igjen duften og vinen ble endelig en helhet. Vinen fremstod nå som svært flott. Servert blindt var jeg i Pauillac og 2000 eller 2001 årgang siden den var såpass strukturert, ungdommelig og trang. Den var ikke helt flørtende nok for Saint-Julien, og med svaret i hånden stemmer jo det. Las Cases er mer Pauillac enn mange fra nettopp Pauillac til og med. 1989 er en liten evighetsmaskin, denne vil glatt tåle tredve år til, for den som ikke har slik tålmodighet, så drikker 1961, 1959 og 1945 utmerket om dagen.