Når en vin heter noe med Haut i Bordeaux, så kan den ha en nabo som ikke heter Haut, bare resten av navnet. Litt som at om en gård i Norge heter Øvre Mo, så er det nok en nabo som heter Nedre Mo, eller bare Mo.
En kveld i sommer sitter vi og smaker vin, blindt, slik man hør og bør om man skal lære. Noen ganger litt kjedelig å være på jobb også i ferien, på den annen side, noen jobber er morsommere enn andre. Saint-Estèphe, 1989, joda, så lang er det greit. Elegant for Cos, men sabla god vin, altfor snill for Montrose, man vaser rundt, jeg har liten erfaring med Haut-Marbuzet, ikke fordi jeg ikke liker vinene, de kommer bare ikke min vei. Og det er nettopp det. Haut-Marbuzet. Han som har med vinen, jo, delvis riktig. Ja, hva er det som er delvis riktig med et slottsnavn? For, Château de Marbuzet hadde jeg ikke hørt om. Men jo, det er faktisk en produsent det også. Selv David Copps eminente Saint-Estèphe bok omtaler knapt slottet.
Slottet nevnes i teksten under Château Haut-Marbuzet, da familien Gasqueton kjøpte eiendommen og malte HAUT-MARBUZET med store, nærmest skrikende bokstaver på veggen, syntes Ginestetene på selve Marbuzet nede ved elven at dette var pinlig. Og vulgært. De gamle tantene i slekten som brukte Marbuzet som sommerresidens ville ha seg frabedt å måtte passere denne glorete veggen. Her må familiens overhode ta affære. Men han tok det hele med stoisk ro og sa, men kjære dere, hele landsbyen vet at vi holder hus her nede, og vår nye nabo har da rett til å drive markedsføring og tjene penger. Så slik var det altså. Og mens Haut-Marbuzet kom ut av glemselen og er et navn man stadig møter på (bare ikke i glasset) har Château de Marbuzet blitt mer eller mindre glemt. Så glemt at det ikke en gang har en egen artikkel i en bok som er det beste som er skrevet om Saint-Estèphe til nå.
Ginestetslekten eide mye før krisen slo til i familien på 1970-tallet særlig. De eide blant annet Château Margaux og den noe glemte andreveksten Durfort-Vivens. Men de eide også Cos d’Estournel som var i slektens eie, men da gjennom en av døtrene som giftet seg med slekten Prats, som flere drar kjensel på om de er litt nerdete i sin Cos historie. Bruno Prats var direktør her fortsatt for bare få år siden. Det er på nettsidene til Berry Bros and Rudd, Londons velrenommerte vinhandler, at man finner mest, om ikke veldig omfattende informasjon om Château de Marbuzet. Pratsfamilien solgte Cos d’Estournel i 1998 og brukte vinene fra Marbuzet, sammen med det som ble deklassifisert fra Cos i samme blend, under nettopp Château de Marbuzet etiketten. Dette opphørte fra 1994 da Pagodes de Cos, dagens andrevin ble skapt. Marbuzet ble laget videre separat.
Marbuzet bestod, eller består av 7 hektar vinmark beplantet med 46 prosent cabernet sauvignon, 43 merlot og 12 petit verdot. Modnes på andre års fat som har vært brukt på Cos d’Estournel. 2006 er siste årgang på Wine-Searcher. Hva som har hendt siden har jeg ikke sporet opp, men det vekker jo en nysgjerrighet. Slottet på eiendommen er praktfullt ut i fra bilder på google. Vinen jeg smakte var 1989, perfekt moden nå.
