Stakkars Burgund!

I lys av de katastrofale konsekvensene av global oppvarming, er virkningene for oss vinelskere for en bagatell å regne. Men viktig nok til at en tidligere fagmedarbeider i Vinmonopolet, Per Mæleng, har skrevet en hel bok om temaet – på nær 300 sider.

Og det er interessant nok, for klimaendringene har vidtrekkende konsekvenser for hele industrien. Dessuten er dette nok et tegn på hvor inngripende den globale oppvarmingen er.

Klimaendringene har store følger for vinprodusentene, noen tjener på det, andre taper – avhengig av hvor vingården er. Global oppvarming er en kjempeutfordring for mange vinbøndene, mye må gjøres annerledes i marken og i kjelleren, Mange viner, også noen av de dyreste, smaker annerledes enn før. I verste fall får de preg av syltet frukt, med høy alkohol og lav syre.

Mæleng skriver stort sett ut fra konsumentenes perspektiv, og det går hardt ut over Burgund – dommen er nådeløs. For eksempel anbefaler han å selge alle burgunderne du måtte ha i kjelleren fra etter 2005: «jeg er kaldblodig nok til å vite at magien ved Burgund og burgundere er over. Den globale oppvarmingen har radert ut minnet og kvaliteten ved hvite og røde burgundere fra tiden etter 2005. Det har ikke vært en enkel emosjonell prosess å komme dit, men beslutningen er endelig.»

Videre: «Hyppigheten av varme årganger som 2015, 2018 og 2020, med mye syltet frukt, liten friskhet og for høy alkohol, og en vinstil som i stadig mindre grad spiller på finere nyanser til fordel for en stil, med forringet sensorisk detaljeringsnivå, svekker regionens omdømme, som står i fare for å forvitre. Folk forlater skuta.»  Jeg vil tippe veldig mange fortsatt vil være om bord.

Underholdende

Mæleng er på sitt beste underholdende å lese. Han er herlig arrogant og bastant, han er «tydelig», vil noen si. Det er forfriskende med forfattere som bare kjører på, gyver løs. Det skaper også debatt og reaksjoner.

Jeg vil tro noen også vil reagere negativt på at han er så skråsikker og til dels nedlatende (for eksempel overfor andre vinjournalister). Det er noe enerverende når han terper på de samme argumentene, om og om igjen.

Mæleng er arrogant, et ord jeg tipper han bærer med stolthet. Han vil nok forsvare sin rett til å være arrogant, for han vet best, han påpeker at han er fagperson.

Han kan være fryktelig belærende: «Når jeg har vært i Langhe i de senere årene, har jeg ofte følt meg som en drittsekk fordi jeg alltid kritiserer og har innvendinger,som at jeg ikke liker det de holder på med.» En gjest som neppe ønskes velkommen tilbake..

For meg svekker denne kategoriske holdningen tilliten til boka. For virkeligheten er aldri så unyansert. Og han er også arrogant overfor sine egne lesere når han bruker uforståelige faguttrykk, som «inokulering, densimetrisk, inertgass» – det er ord jeg aldri har hørt og dermed ikke forstår. De er ikke forklart.

Boka kunne med fordel vært halvparten så lang. Det er mye gjentakelser, digresjoner og rett og slett prat. Her burde en streng redigerer vært til stede.

Og Mæleng synes litt synd på seg selv, han føler seg ensom med sine standpunkter: «Det er ingen spøk å være «elite» i Norge for tiden, heller ikke vinelite, det er mye kjeft å få for det.» Dette blir litt ufrivillig komisk, siden klimakrisen er så uendelig mye større enn at vinstilen blir varmere. Det er som om den endrede vinstiler er noe eksistensielt som bare Mæleng og noen få andre forstår.

Heia, Bordeaux

Så hvor skal vi dra for å finne viner som trosser global oppvarming? Mæleng blinker ut fem områder: Alto Adige (Nord-Italia), England, Bordeaux, Loire og Languedoc.

Bordeaux hylles, det er ikke måte på: «Bordeaux lager sine beste viner kanskje noensinne siden de store årgangene på slutten av 1850-tallet og et par tiår frem i tid, før vinlusens herjinger tok knekken på de gamle vinstokkene, /det) indikerer at jeg enn så lenge ikke er særlig bekymret for utsiktene til Bordeaux.»  Mon det? De vanvittige brannene i sommer, som en stund truet selv byen Bordeaux, var illevarslende, og også Bordeaux er i ferd med å lide under overmodne druer og høy alkohol, og utsikten framover er ikke lys.

Hvem er det synd på?

Det er mer synd på vinbøndene enn konsumentene. Akkurat dette kunne Mæleng ha skrevet mer om. Hva gjør bøndene nå? Noen må kanskje gi opp. Andre må redusere prisen, for vinene appellerer til et massemarked som setter pris på søtlig fruktsmak og høy alkohol. Det er bare å se på hva som selger mest av rødvin på det norske vinmonopolet. Det er nettopp sukkerholdige, syrefattige, billige viner.  

Konsumenter som liker den raffinerte, elegante vinstilen kan gå til andre steder. Og her er boken en god veileder. Mæleng geleider oss til kjøligere områder i Europa. Det er flust med viner å ta av for de av oss som liker en kjølig stil. (Men han ignorerer helt den nye verden, hvorfor det, tro?)

De siste 70 sidene er viet anbefalinger av enkelte produsenter, ganske omstendelig presentert. Men kanskje de mest nyttige av alle sidene? Og han argumenterer godt for sine valg.

Symptomatisk har han ingen anbefalinger fra Burgund. Kunne han ikke i det minst ha tatt med for eksempel Faiveley, som tidsskriftet Vinforum stadig hyller – tidsskriftet han selv skriver for.

Boka er godt illustrert med svart hvitt-bilder fra vinmarker, vinbønder og flasker, ypperlig utført av redaktør i Vinforum, Eirik Sand Johnsen.