For litt over 30 år siden skjønte chilenerne at den litt røffe druen de trodde var Merlot og som ga litt grønne tanniner og stilkete smaker, var noe annet. Det var Carmenère. Utdødd i Europa og overlevende i Sør-Amerika.

Crozes Hermitage (utt. Kråås ermitasj) er en utmerket høstvinkandidat. Som til og med ligner på lukten av høyfjell og jakt. Prisene er fortsatt til å leve med. Her er fem versjoner.

De australske Rieslingene fra Clare Valley og Eden Valley nord for Adelaide må nok høre med blant de store overraskelsene i vinverdenen. Krispe, pure, mineralske. Og med sin egen, umiskjennelige smaksstil. Eden er litt mykere i stilen, som navnet også kan tyde på.

Hvem i huleste har hørt om Voghera? Ikke jeg. Inntil nylig. Firmaet lager elegante – og rimelige – Piemonteviner, viser det seg. Burde ha vært i Basisutvalget, ja.

Mange av vinene fra den sørlige delen av Bourgogne er noen budsjettmessige funn. Men ikke alle har så mye terroirpreg. Smaken av jorden den vokser i. Det har derimot denne.

Jeg har aldri skrevet en sak utelukkende om vinene fra Condrieu. Så dette er moro. Meningene om dem er imidlertid delte. Jeg synes de er kjempegode. Når de er gode. Ingen steder i verden lager Viognier-druen bedre vin enn her.

Av og til kommer man borti viner som blåser konkurrentene av banen, både kvalitets- og prismessig. Dette er en av dem.

Ok, av og til må vi opp litt i kvalitet. Og tidligere var Brunello di Montalcino den mest berømte rødvinen fra Toscana. Før de druknet i heftig fatbruk og overpressing. Møt den overraskende elegante og lekre 2019-modellen fra Castello Banfi.

Tidligere var de mest attraktive vinstilene forbundet med Bordeaux. Og Bourgogne. Men spesielt Bordeaux. Oj, hvor det er lenge siden. Men her er det fortsatt mye interessant å hente, og ikke trenger det å være så dyrt heller.

Vil du ha en rødvin med skikkelig trøkk og masse smak, til en helt ok pris, så kan dette være et godt valg. Santa Ritas Syrah fra Limari Valley. Og så tar jeg med den nye toppvinen fra norskeide Odfjell.